Når naturen blir poesi

Poesi som åpner blikket for naturen

Mange poeter bruker naturbilder for å hjelpe oss å se verden på nytt. Gjennom rytme, undring og sterke kontraster viser diktene hvordan skoger, dyr, hav og landskap både er sårbare og livgivende. Denne poesien, ofte kalt økopoesi, handler om menneskets forhold til dyr og naturen – og om hva vi risikerer å miste.

Det er dikt som beskriver klimakrise, klimaangst, truede dyrearter som forsvinner fra oss, skogene som hugges, flommene, tørken, mennesker og dyr på flukt. Frykten som oppstår når det uerstattelige forsvinner.

Klassikere med naturens kraft

En av våre første lyriske modernister og viktigste naturpoeter er Rolf Jacobsen. I flere av diktene sine skildrer han møtet mellom moderne teknologi og sårbar natur. I ett av hans mest kjente dikt Landskap med gravemaskiner, beskriver han hvordan maskinene «spiser» seg inn i skogen – et bilde som fortsatt treffer i vår tid.

Thor Magnus Tangerås’ dikt Landskap med vindturbinar (2024), går i dialog med Jacobsens dikt og skildrer sorg over naturinngrep og arter som går tapt. Diktene viser hvordan vi elsker naturen, men likevel ødelegger den.

Kjent som «skogens dikter», Hans Børli, bruker skogen som et rom for både ro, ettertanke og nærhet. Flere av diktene hans uttrykker et sterkt vennskap med trærne og en dyp respekt for det levende rundt oss.

I diktsamlinger som Dagen er et brev, Vindharpe og Måltrost, svarttrost skildrer han skogen som et sted for ro, undring og fellesskap.

Børli skriver i diktet «Trær», fra Dagen er et brev:
Trær
har alltid vært
mine nærmeste venner

I tillegg siterer han i dette diktet den amerikanske poeten Joyce Kilmer: «Poems are made by fools like me but God alone can make a tree».

Foto: Ståle Madland Schjelderup

Poetiske stemmer om naturtap

Moderne poeter som Torild Wardenær og Juliane Rui skriver presist og sterkt om truede arter, klimaendringer og menneskets påvirkning på naturen.

I en av Wardenærs diktsamling Eks-jordisk, får arter fra den norske rødlista hver sin poetiske stemme, mens Rui skriver vart og innsiktsfullt om dyr, natur og menneskets forhold til den. I det første diktet i Ruis diktsamling Jorden skriver, er det selve jorden som får stemme:

det tar en jord å leve
et sted bak stjernene

dette er bak stjernene, sier jorden,
jeg kan ikke kle på meg andre skoger
hav, himler andre stjerner (…)

Disse diktene formidler både sorg, kjærlighet og ansvar, og inviterer oss til å lytte mer nøye til verden rundt oss.

Foto: Solfrid Sande

Når poesi og bilder møtes

Mange poeter jobber i krysningspunktet mellom tekst og bilde. Bøker som kombinerer dikt med fotografi, tegning eller collage, gir naturen en ekstra dimensjon. Her møter vi fugler, planter og landskap som både visuelle og språklige uttrykk – og som kunstneriske påminnelser om naturens egenverdi.

Dette gjelder både poesi for voksne og for barn. I barnepoesien ser vi ofte hvordan naturen tas i bruk med en selvfølgelighet: til lek, undring og utforsking. Samtidig synliggjør diktene hvor viktig levende natur er for barns utvikling og fantasi.

Aktuelle bøker og forfattere er: The Lost Words av Robert Macfarlane og Jackie Morris, Adele Jaunns fuglebok Stormlandet og Gordon Meades Ex‑posed: Animal Elegies lar tekst og illustrasjon løfte fram dyr og natur med egenverdi.

I Rolf Jacobsens Liv laga akkompagneres diktene av fotografier signert Dag Hoel, mens Jeg er dyret og Bergtatt av landet (med dikt av Olav H. Hauge og foto av Torleiv Tveit) viderefører dette samspillet.

Anna Fiskes poetiske bildebøker om havet og trærne viser hvordan tegning og poesi sammen kan skape nye, sjangeroverskridende uttrykk.

Naturen som livsgrunnlag og fortelling

I mange urfolkskulturer er naturen en del av selve livsgrunnlaget. Alt levende har verdi og plass – fylt av symboler, mytologi og mening. Den kvenske poeten M. Seppola Simonsen gir stemme til denne erfaringen i Hjerteskog, der landskapet nord for polarsirkelen står sentralt. Den samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää skildrer et nært forhold mellom menneske og natur i verk som Solen, min far og Jorda, min mor, der poesi, bilder og fotografi smelter sammen.

Valkeapää har skrevet flere diktsamlinger der samenes nære forhold til jorden og naturen kommer fram. For Solen, min far mottok han Nordisk Råds litteraturpris i 1991.

Foto: Marie von Krogh

Naturen sett med barns blikk

I poesien for barn er naturen ofte et rom for lek, undring og utforsking. Ruth Lillegraven og illustratør Mari Kahnstad Johnsen viser dette i diktserien Eg er eg er eg, Skogen den grøne og Badesommar. Her trer barns nysgjerrighet og kjærlighet til dyr og planter tydelig fram – og poesien viser hvor viktig levende natur er for barns utvikling.

Dikt som gir rom for ro og håp

Hos poeter som Trygve Skaug og Kristian Bergquist blir naturen et sted å søke trøst og tilhørighet. Diktene kretser rundt ensomhet, psykisk helse og behovet for å bli sett, og viser hvordan skogen kan være både tilflukt og samtalepartner.

Et sentralt tema hos Bergquist er spenningen mellom behovet for kontakt og ønsket om isolasjon. Som han skriver i Alt du trengs her:

når jeg
har hatt
min stund
her på jorda
skal det
bli tungt
å ta farvel
med skogene

Den samme stillferdige ærefrykten finner vi hos den skotske poeten Thomas A. Clark, og hos Olav H. Hauge, som med få ord rommer store eksistensielle spørsmål.

I Lauvhytter i skogen møtes Hauge og Jon Fosse i en rikt illustrert bok hvor fjorden, havet, trærne, vinden, kirsebærtrærne i Hardanger, epletrærne, steingarder, høststormene og fjellene er sentrale ingredienser i deres store poesi.

Vi avslutter med et vakkert dikt av Olav H. Hauge

Og eg var sorg

Og eg var sorg og heldt til i ei hole.
Og eg var ovmod og bygde attum stjernone.
No byggjer eg i næraste treet,
og um morgonen når eg vaknar,
trær fura gull på nåli.