Plateprat med Snorre Log-Skage

Om noen spanderer i baren hva drikker du?
Jeg tar det du drikker!

Beskriv deg selv med minst 5 ord.
En skal ikke beskrive seg selv

Hva er ditt forhold til bibliotek
Med en mor som var over gjennomsnittet interessert i pedagogikk, formidling og barnebøker, vokste jeg opp på biblioteket. Det var et fast ritual å starte enhver ferie med en tur innom for å fylle opp sekken med bøker og tegneserier.

Jeg hadde samme forkjærlighet til skolebibliotekene og pløyde gjennom alt som var interessant. Filmer, musikk og magasiner.
Fra hvor kry en kunne bli av å snike seg inn på voksenavdelingen og lese bøker du egentlig var for ung til å forstå til ditt første møte med voksenkjeft i form av strenge bibliotekarer fordi du hadde levert for sent, aldri eller i en alt for ødelagt form. Rom som biblioteket der en formidler fysisk kultur er det nærmeste du kommer et gudshus for meg.

En roman som gjorde inntrykk på deg?
Jeg fikk prakket på meg Fred av skolebibliotekaren på Flekkefjord videregående, Sverre Håvard Stenvik. Nå har jeg Arne Garborg tatovert på armen. Boken og forfatterens engasjement var glødende og jeg ble mildt sagt radikalisert. Skildringen av natur, psykologi og samfunn og hvordan han klarte å knytte det sammen i form av et epos. Jeg pleide å yppe til kvalm og knuffing da jeg studerte i Oslo over at Hamsun hadde stjålet Sult fra Garborg sin Bondestudentar.

Du skal skrive på ditt eget mål. Det har vært ledestjernen siden Erik Egenes fra Føkkefjord og jeg spilte sammen i støypønk-bandet Mondo Trasho. Både Føkkefjord og Villblome gjør sitt for å bruke lokale fraser og uttrykk i musikken vår.

Mor mi er fra Åna, med slekt fra Åpta, så jeg føler at jeg får lov til å stjele fra både øst og vest for fylkesgrensa. 

Kona mi lærte meg et begrep hun hadde fått fra sin bestemor, Råkkebil – det er det gamle ordet for vrakbiler som ligger forsømt på gamle grusveier. Jeg jobber enda med å få flettet det inn i en tekst.

Etter at vi hadde øvd med Mondo Trasho pleide vi å råne rundt i Bestefaren til Benjamin (som spiller i Villblome) sin eldgamle røde Toyota. Vi kjørte uten mål rundt om i distriktet på kveldstid og hørte på Tønes sin debut «Rett te håves» som var den eneste CD-en som vi kunne finne i bilen.

Avslutningslåta Månen Skine var en åpenbaring, den viste at våre fjorder og daler kunne produsere stor kunst. Du trengte ikke å kle deg som om du kom fra New York eller late som du kom fra Manchester. En elektriker på Titania hadde skrevet den låta!

Et frempek på at det var mer enn gjenkjennelig revyhumor bakom tekstene til Frank. Også er det en himla god alt-køntri låt, lenge før Nordicana var et begrep. Tønes har en fysikalitet i låtene sine som er hjørnesteinen i country-western tradisjonen. Køntri kan være så mangt, men om du ikke evner å grunne låtene i en fysisk tilstedeværelse så har du bare på deg et kostyme.

Favorittsang på dialekt (ikke din dialekt)
Det er vel et minoritetsspråk mer enn en dialekt, men alle dialekter i Norge er på sitt vis et minoritetsspråk det og. Jeg har vært veldig betatt av finlandssvensk de siste årene.

Det har en særegen skjønnhet som kan sammenlignes med en råkkebil i høstsola. Vasa Flora och Fauna sin Leevi and the Leavings har en form som du bare kan få med finlandssvensk.

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?

Det kommer helt an på festen, men et godt triks i ludo er Matpackers sin Hovda. Den har desidert god øl-rytme og et pedagogisk refreng som fenger seg langt inne i sjela.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn:
Glen Campbell - Wichita Lineman. Trenger ikke mer, trenger ikke mindre. 

Den eller Neil Young sin en-noters solo på Down by the river. 

Tre favoritt plateomslag:
Det kommer som alt annet helt an på passformen og årstiden. Men rett fra hofta så tenker jeg:

Big Star - #1 Record

Replacements - Let it be

Velvet Underground – Loaded

Dagens tre favorittalbum:
MJ Lenderman - Manning Fireworks

You said, "Vegas is beautiful at night"

And it's not about the money, you just like the lights.

Jonas Lundqvist - Den okända floden

For tennisen betalar min rock'n roll-karriär

Kurt Vile - Philadelphia's been good to me

with that old time, lo-fi DIY, rock'n roll nights

Spør du meg imorra får du et nytt svar.

Dagens tre favorittlåter?
Sylvia Vrethammer - En lärling på våran gård

Bobbie Gentry - He made a woman out of me

Dolly Parton - Baby I'm burnin'

Hva har du hørt på de siste dagene?
Jeg har vært i en skikkelig Vazelinas periode de siste dagene. Einafjorden er jo eksotisk for meg.

Undervurdert plate:
Tidlig Gasolin’ er noe av det kuleste som har kommet fra Skandinavia, så jeg vil trekke frem Stakkels Jim.

Olabuksepop for alle penga. Det er folkelig, men med en bohemsk attityd og det høres fortsatt ufattelig kult ut. Det er og noe befriende særegent selv om du skjønner at Kim Larsen hørte mye på Lou Reed og hadde fått med seg Bowie. Asfaltboogie og brosteinsmusikk, ålreit!

Ditt første møte med Countrymusikk
Jeg sneik meg ofte ut i tv-stua som barn og så på reklamevideoer av Jenny Jenssen eller Arne Benoni til langt på natt – da jeg ble eldre snek jeg meg ut og dro på fester med Vassendgutane, Åsmund Åmli eller Gunslingers på anlegget. Vi var i en skjør våpenhvile med rånerne mot bedehusfolket, men da jeg ble eldre så var det viktig å opponere mot dunk-dunk musikk, gå med frakk og få bank av rånerne.

Da jeg hørte plata «Southern Rock Opera» av Drive-by Truckers så var det som om denne motsetningen ble forløst og jeg kunne ordlegge både eierskapet og opposisjonen mot den sørvestlandske kulturarven med sørstatsflagg og gamle amerikanere.

Townes Van Zandt er nok den første køntrisangeren som rockegutter føler at de får lov til å høre på. Det er merkelig nok kort vei fra hardcore-pønk til TVZ. Som ung mann i en liten fjord så eksisterte det fortsatt noen tunge rockeparadigmer. Ting skulle være tøft, tungt, brutalt og/eller raskt. Avvik måtte rettferdiggjøres gjennom at det var tøft, tungt eller brutalt på andre måter. Som et tøft, tungt og brutalt liv. Da gikk det lek i å oppdage enda tøffere, tyngre og mer brutale skikkelser du kunne hevde deg med. Vi samla på ødelagte liv slik som vi hadde samlet på Pokemon-kort. Har du hørt om Per Bergersen? Quorthon var enda kulere enn Varg Vikernes. Ingen var mer pønk enn GG Allin.

På et punkt innser du at det er snakk om medmennesker og etter å ha jobbet på bar i Oslo så blir du fort lei av folk som ødsler livet mens de drømmer om å bli tragiske fotnoter i et musikalsk leksikon. Townes hadde historien, men enda viktigere hadde han musikken. Sikkert i takt med utviklingen av frontallappen innser du at de skrev god musikk på tross av demonene sine, og ikke på grunn av det. Tenk hvor mange gode låter vi ikke har i dag på grunn av at folk som Jason Molina eller Jokke ikke fikk den hjelpen de trengte.

Låta Tecumseh Valley føles som at den alltid har eksistert, den kunne ha blitt skrevet på slutten av attenhundretallet eller i går. Tragedien er universell, og det er ingens skyld annet enn at livet og verden er urettferdig. Inngangen inn mot Townes åpnet og opp for et univers av andre gode låtskriver – Guy Clark, Rodney Crowell, Steve Earle, Justin Townes Earle, Emmylou Harris og Nanci Griffith. Hennes tolkning av Tecumseh Valley er helt nydelig.

Den beste tekstforfatteren
David Cloud Berman. Jeg glemmer aldri hvor jeg stod da jeg leste at han hadde gått bort. Jeg hakket grønnsaker på kjøkkenet. Siden er det minst en gang i halvåret at jeg sitter ned og hører på tekstene hans og griner – eller går gjennom de utallige hyllestene av hans skaperverk som kom i kjølvannet etter hans selvmord. Han stod på dørkarmen til en ny kreativ epoke i sitt liv med en av forrige tiårs beste skiver og var klar til å dra på turné, men følte at han var helt alene i universet og hans skaperverk var fånyttig i møte med det store tomrommet. I ettertid så må du lese Purple Mountains som et selvmordsbrev, men det er og en fantastisk revansj fra en stor låtskriver.

Hans tilnærming til både tekster og musikk står nå som et særegent nytt kapittel i den store amerikanske sangboka. Han bygger på arven fra køntri og western, men med et skråblikk og litterær evne som måler seg med John Prine. Bak hver linje er det et hav av implisert betydning. Min lyriske treenighet består av det usagte, tvilen, og det håpefulle. David Berman iboer alle de tre elementene på en skjør og vakker måte.

Når bandkameratene hans i Pavement skrur opp country twangen som i Range Life så skjønner du at det er pastisj med et lurt smil, men når David Berman synger så hører du med en gang forlatte landeveier, himmelen over ørkenen, du lukter duften av billig parfyme og tapte sjanser, og du trår i klistrete ølsøl på et vegg-til-vegg-teppe i et ensomt hotellrom. Eksistensiell kosmologi på grusbakke. Låta Random Rules er trolig hans mest tilgjengelige låt, men det er også en av de beste låtene i verden.

I sommer før vi skulle spille på Fjellparken stod jeg alene på Trellebakken og sjauet utstyr for kveldens konsert. Jeg stresset og jamret for meg selv og hadde ikke fred i sjela. Plutselig og brått kom David Bermans tekster ljomende utover fjorden og alt stilnet i meg. Vidar Landa og resten av King Hüsky hadde lydsjekk og spilte sin tolkning. Lite ante de at jeg stod på andre siden av Trellevika og hadde en nærmest religiøs opplevelse. Det var som om de spilte den for bare meg.

Sakprosa du vil anbefale

Jeg leste Howard Zinn sin «A People’s History of the USA» i en prekær alder – uhellet var at jeg gjorde det samtidig som jeg stjal faren min sin utgave av Springsteens Nebraska. Jeg skjønte at Zinn var en av forfatterne Bruce hadde tatt meg seg da han skapte skiva, så jeg konsumerte begge som en double feature. Siden har de hengt sammen og tatt stor plass i sjela mi.

Boka er den amerikanske historien sett fra bakkeplan. Kolumbus sett fra urbefolkningen sitt perspektiv, borgerkrigen fra slavene og de fattige sitt liv. Det er 500 år med jammerdal og undertrykkelse, men det som gjør boka så slagkraftig er at det er og 500 år med motstand. For hvert feilsteg og brudd mot menneskeheten så fantes det folk som reiste seg og ikke godtok det. Nebraska er det samme. Det er tragedier på bakkeplan. Det gjorde og at jeg så på min ungdoms dansebandmusikk med nye øyne.

Jeg begynte å oversette Springsteen til kvindølsk for et fiktivt prosjekt jeg kalte for Johnny 99 – det var vel der Villblome hadde sin spede begynnelse. Springsteen kledde av seg sin Spectorianske mur av lyd og strippet seg ned til grunnmuren i rytmisk musikk. Folkelig fortellerkunst med føttene på bakken kombinert med refreng som fenger. Det er det oppskriften på en god country-låt ligger.

Jeg så filmatiseringen av Nebraska i våres og tenkte at dette var helt feil. Samfunnet fortjener heller en miniserie der hver episode tar for seg handlingen i hver låt – Sean Penn filmatiserte jo Highway Patrolman til Indian Runner, og der er jo ni låter til på plata som hadde gjort seg som noveller. Jeg tror vi er minst femti andre gubber i alle aldre som hadde foretrukket det framfor en bokstavelig gjenfortelling om Bruce sin tunge tid.

Hva spiller du musikk på hjemme?
Jeg sier at jeg foretrekker vinyl, men det blir hverdagen som bestemmer. Vi har et tandberg-system som er koblet opp til en bluetooth adapter sånn at vi kan veksle problemfritt mellom strømning og vinyl. Men kona har to vaser på lokket til vinylspilleren så det blir sjeldent vinyl.

Jeg hører mest på musikk når jeg tegner og da er det som oftest via laptop, og gjennom youtube. Ikke youtube music for det aner jeg ikke hva er og vil heller ikke vite det – men gjerne komprimerte klipp og eller opptak. Plutselig detter du ned i et kaninhull og oppdager noe helt nytt og fremmed. Som fenomenet Les Humphries Singers –De spiller åndsverkslovvennlige tjuvkopier av amerikanske hits med sånn førti stykker på scenen og phaser på trommene.

Er det noe du har lyst å lære deg:
Jeg arvet morfaren min sitt trekkspill og skal på et tidspunkt reparere det og lære meg å spille det. Det er et svensk system så jeg har det som unnskyldning for at det har tatt tid.

Tre plater som er på toppen av din wantlist:
Det er tre skiver jeg kommer til å kjøpe med en gang jeg kommer over dem.

Hoyt Axton sin Joy to the world. Den skiva har alle hitsene han skrev for Three Dogs Night og Steppenwolf. California Women er en deilig køntri sump-fønk som vekker glede og engasjement i dansefoten.

Bill Wilson – Ever Changing Minstrel. Bill Wilson var en synge-skrivemann som jeg mener er hakket mer Tony Joe White enn Tony Joe White – Skitten country fra en levd mann med litt trøkk og låvevennlige rytmer.

Pay Day Give Away har en bravado som høres ut som at du står tre steg fra trøbbel. Plata hans ble vist gjemt bort i et varelager på grunn av plateselskap-intriger.

Også har jeg lenge leita etter 666 av Aphrodites Child. Gresk krautrock med en ung Demis Roussos og Vangelis med et konseptalbum om johannes’ åpenbaring.

Nydelig pretensiøst og helt fantastiske låter. The Four Horsemen er selvfølgelig den massive hiten, men plata har tønnevis med gode låter som the Beast eller Babylon.

Jeg er en luddit med beslutningsverging og aversjon fra å bestille ting på nettet. Da må jeg planlegge i et halvt år før jeg gjør et innkjøp og jeg planlegger enda.

Er du forfengelig?
Alle som står på en scene må ha et snev av forfengelighet, ellers hadde de aldri giddet å stå der.

Er det en musiker eller et band som har fått for lite oppmerksomhet?
Erik Lindo er en norsk artist som burde vært på alles lepper for lenge siden. Han er en låtskriver som inspirerer og frustrerer meg og burde spilt på alle mellomstore scener her til lands.

Nå er han endelig tilbake på norsk jord med ny skive etter å ha spilt hardcore-pønk i Tokyo de siste årene. Han var med i Villblome i starten men kastet fra seg gitaren og stakk til Portugal så jeg er langt fra objektiv, men det er ingenting objektivt med musikk – Låta hans Hash Smoker Honeybee fanger tidsånda i brytningstida på slutten av tjuetitallet på en måte få andre har klart musikalsk. 

En mixtape/spotifyliste for å hylle kjærligheten, hvilke tre låter må være med

Erik spilte i bryllupet mitt og da tolket han Tupelo Honey av Van the Man Morrison, Tougher than the rest av Sjefen Sjølv,

og Two Man Gang av Les Big Byrds.

Det er en veldig fin trifekta. Jeg sang The Ship Song av Nick Cave som en overraskelse til bruden så den må med. Du spurte om tre, men kjærligheten bryr seg ikke om regler så du får fire.

Favorittsitat?
Martin Luther King Jr har en frase som jeg ofte drar fram, dårlig oversatt blir den noe som «Universets akse er lang og krokete men den vender seg mot rettferdighet»

Drømmejobb da du var tretten
Da jeg var tretten drømte jeg om å bli økonomisk selvstendig slik at jeg kunne jobbe på en platebutikk uten å bekymre meg for regninger – det er vel fortsatt drømmejobben den dag i dag. Fysiske møteplasser for å oppdage musikk som platebutikker burde vært verna og statlig finansiert.

Også drømmer jeg om en butikk som selger olabukser og gitarer – det tror jeg kunne funket, men tror ikke jeg kunne jobbet der.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk
Jeg vokste opp med Uncut og Mojo. Klipte ut bilder av helter og band og tapetserte veggene mine sånn at hele gutterommet så ut som et kunstprosjekt.

Det er vemodig hvordan kulturkritikken har blitt nedprioritert og nedbygget de siste årene. Selv lønnsomme nettsider har blitt strippet for deler og solgt som vrakpant. Som sist med Brooklynvegan. Rockejournalisten er en tapt yrkestittel som mestermann eller vagabond.

Musikkjournalistikk er en viktig del av økosystemet og når du fjerner en toppredator som musikkjournalister så har det grave konsekvenser for resten av villmarka. Det er musikkjournalister som konstruerer motsetninger, setter artister i båser og dermed skaper sjangre som tillater andre å platebutikker. De skaper ordforrådet som gjør at vi kan ordlegge oss om musikken rundt oss. 

Så jeg heier på alle som kjemper den gode kampen fra lokalaviser, musikkbloggere eller på statskanalen. Ida Madsen Hestman har et godt blikk, Sofie Martesdatter Granberg i NRK er dyktig, og kulturavdelinga til Klassekampen er alltid gode.

Hva inspirerer deg:
Jeg merker at E39 har en utømmelig kilde til inspirasjon.

Vi synger jo ganske offentlig om at vi bare kjører gamlevegen heim - med nye E39 i horisonten så merker jeg at jeg begynner å bli vrang og patriotisk over gode gamle E39 uten indre eller ytre trasé. Stedsnavnene på sørvestlandet har en vakker musikalitet over seg, Vikeså spesielt merker jeg at jeg ofte drar frem i tekstene mine.

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
Jeg er ganske sikker på at tidsreiser bare hadde blitt skuffende. Hadde du vært ung i 1969 så hadde du nok ikke fått med deg at Rolling Stones spilte for Hells Angels i Altamont, du hadde nok vært strandet på Hillevåg.

Grip den tida du lever i.
Det er ganske mye kult som skjer i dag. Thrash-bølgen og hardcore miljøet rundt Consulatet og Ond Sirkel. YouKnowWho, Mina My og det at Robyn Hitchcock spilte i Eigersund sist helg er ganske vilt. Om tjue, tredve år så kommer nostalgiske tenåringer til å grine i senga over at de ikke fikk oppleve Villblome på Storhaug Country Fest.

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Vendt Jord eller Idar Andersen!