Plateprat med Peder Bernhardt

Hei!
Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Det går lenger og lenger tid mellom hver tur på bar. Men jeg liker godt gin & tonic. Foretrekker sitron fremfor lime.

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Distré, nevrotisk, rettferdig, prinsippfast, drømmende

Har du noen daglige ritualer?
Prøver å få kastet et blikk på en avis hver morgen, og sparer kryssordet til søndag.

Om du skulle valgt et pseudonym/artistnavn?
Jeg spilte i et band hvor jeg hadde artistnavnet Peter Berry, inspirert av både Mike og Chuck Berry, og med mitt eget navn som utgangspunkt. Men det begynner å bli en stund siden jeg har brukt det nå.

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
«Han øste av sitt underskudd» (hentet fra Niels Fredrik Nielsens skattkammer av tristesser), eller en parafrase over et av de mange strålende slagordene til Stiff Records – «Jeg kom, jeg så, jeg gikk». (som vel igjen er en parafrasering over noe Julius Cæsar har sagt?)

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?

Oi, det er lenge siden jeg har hatt ansvaret for å holde liv i et dansegulv. Men jeg prøver Betty James – «I’m a Little Mixed Up». Den er i hvert fall spretten nok.

Min venn Per er opptatt av låter med «god trekk». I denne er «sprett» mer beskrivende.

Hva er ditt forhold til Bibliotek?
Jeg er veldig takknemmelig for at vi har en så bra biblioteksordning i Norge. Farfaren min var bibliotekar, så det ligger kanskje en respekt for det derfra. Men tenk, en så fin ordning for folk, å gjøre bøker og kulturuttrykk tilgjengelig for alle. Gamle og nye utgivelser.

Både tanken om å bevare og dokumentere, men også dele og tilgjengeliggjøre. Det er slike ordninger vi trenger fler av.

Innom på Sandefjord bibliotek for å finne sommerhytte-lektyre til barna.

Tenk at jeg som nyfrelst Pussycats-fan i Tønsberg på 90-tallet kunne få bibioteket til å skaffe meg et eksemplar av Sten Ekroths bok Strengelek,

den er jo ganske vanskelig å oppdrive. Så måtte jeg jo levere den tilbake så klart, men likevel da! Det er jo veldig fint at det går an.

Dagens tre favorittalbum?
🔊 Ronnie Lane – Anymore for Anymore

🔊 The Beach Boys – Love You

🔊 McDonald & Giles – S/T

Alltid umulig å plukke ut favoritter, men jeg blir reddet av at du ber om «dagens».

Dagens tre favorittlåter?
Duncan Browne – «Send Me The Bill for Your Friendship»

The Shadows – «Stay Around»

Brinsley Schwarz – «What’s So Funny ‘Bout Peace, Love and Understanding»

Hva har du hørt på de siste dagene?
The Sharp Pins – Balloon Balloon Balloon

Undervurdert plate?
🔊 Peter Green – The End of The Game
Peter Green med og uten wah-wah er to ganske ulike opplevelser. Denne er med.

Kanskje ikke undervurdert, men den har fått mye ufortjent dårlig omtale rundt omkring. Kritikken går på at det bare er retningsløs jamming, men jeg synes den er utrolig fin og temperamentsfull.

Den har litt Miles Davis – In a Silent Way-vibber, synes jeg, men mørkere. Han har så mye nerve i gitarspillet sitt som kommer frem på helt andre måter her enn gjennom bluesen til Fleetwood Mac.

Tre favorittplatecover?
Hvor skal man begynne... uorginalt valg muligens, men jeg er veldig svak for de to (vidt forskjellige) kunstnerskapte Beatles-omslagene, Sgt. Pepper’s Lonely Heart Club Band og The Beatles, bedre kjent som White Album. De er så dristige på hver sin måte, så rendyrket i idé. Det er også påfallende hvor overraskende de må ha vært da de kom, samtidig som de i retrospekt passer perfekt inn i tiden. Fordi de var med på å definere ettertidens blikk på den epoken, kanskje.

Det tredje må bli et cover fra tiåret etter, men skapt i samme ånd: Elvis Costello & The Attractions’ Armed Forces. For en visuell godtepose! Designet av Barney Bubbles, selvfølgelig.

Pen, men vanskelig: Jeg liker mye blues altså, men Milton Glasers cover hadde fortjent bedre fra BB King.

Dette er jo ting jeg liker, men av og til kjøper jeg plater bare for coveret, uten at jeg bryr meg så mye om musikken. Trodde jeg hadde sjangs på BB Kings Love Me Tender (nydelig Milton Glaser-cover!), men det ble ikke oss. How Dare You? med 10CC er et annet eksempel.

Samler du på plater? Hvorfor?
Ja. Jeg liker godt å samle på ting. Det trigger noe fint og drømmende i meg, å lete etter noe som du ikke helt vet når skal dukke opp, og underveis finner man noe annet. Jeg har vært opptatt av musikk siden jeg var ganske liten, og platene er noe jeg kommer til å ha glede av resten av livet.

Busted: Tatt på fersken på familieferie i Paris.

Det er alltid morsomt å bla gjennom en bunke man plutselig kommer over, og det er en fin interesse å dele med andre, i hvert fall når man vokser av seg kappløp-mentaliteten i jakten på sjeldenhetene, for da kan selv voksne mennesker fort bli litt primitive.

Favoritt blant fysiske platebutikker?
I Oslo er vel Råkk og Rålls ganske suveren. Liker meg også på Platelageret til Roy Rydland. Den sjappa minner for øvrig litt om en platebutikk utenfor London jeg har kjøpt mye engelske beatsingler: Derek’s Record Detective Agency. Vet ikke om den fortsatt finnes, men den var veldig trivelig.

Sist kjøpte plate?
The Zombies’ EP på Decca fra 1964. Der er de gode!

Ditt beste platekjøp noensinne?
En beatfavoritt: «One Fine Day» med Shel Naylor som jeg fant på et loppemarked for 20 kr.

Tre plater som er på toppen av din Wantlist?
Jeg liker jakten og overraskelsene bedre enn trofeene, egentlig, Men jeg kan godt ramse opp ting fra lista over engelske psykedelia- og beatsingler jeg digger, men aldri kommer til å ta meg råd til å kjøpe:

The Mirage – «The Wedding of Ramona Blair»

The Actress – «It’s What You Give»

Toby Twirl – «Romeo And Juliet 1968»

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?
Jeg elsker Jimmy Page sitt halsbrekkende stunt på «Leave My Kitten Alone» med The First Gear.

Eller Ritchie Blackmore helt uten hemninger på «Shake With Me» med The Outlaws. Begge fra 1964 faktisk, bra år for gitarsoloer!

Favorittsang på dialekt (ikke din egen dialekt)?
Tønes’ juleplate I år gjør me det heilt enkelt var en fin oppladning til denne jula.

Den beste tekstforfatteren/ Lyricist? (Din favoritt)
Jeg har alltid satt musikk foran tekst. Det høres kanskje litt grunt ut, men selv de mest banale tekstlinjer kan treffe meg, så lenge jeg liker musikken. Jeg har mye større vanskeligheter andre veien.

Favorittfilm/TV-serie?
Curb Your Enthusiasm. Også så jeg akkurat One Battle After Another, og ble både imponert og skremt på samme tid. Tenk så uhyggelig det er med likheten til ICE-svineriet.

Vinyl, CD, Kassett eller Strømming. Hva foretrekker du?
Plater. Jeg må samtidig innrømme at strømmingen har ledet meg til overraskende mange fine nye musikkopplevelser. Men Spotify burde man jo slutte med. At de som faktisk lager musikken ikke får noen ting og at KI-kloakken flyter fritt, er grunner gode nok. Men at våpeninvesteringer også har blitt en del av bildet, er jo kvalmende.

Er du en lyd freak/audiofil?
Nei, men jeg merker at å gi innspillingene den gjengivelsen de fortjener blir viktigere med årene.

Hva spiller du musikk på hjemme?
Jeg har to platespilllere (en til stua og en til kjellerstua), en Lenco L75 og en Era 444. Bruker mest Tandberg både i forsterker og høyttalere, men kjøpte med noen Project Speaker Box-høyttalere som tar mindre plass i bokhylla i fjor, og har blitt ganske god venn med dem.

En mixtape for å hylle kjærligheten, hvilke tre låter må være med?
Matching Mole – «O Caroline»

Perfekt kjerlighetssang, synes jeg. Øm og ydmyk, men aldri svulstig .

The Honeybus – «She is the Female to My Soul»

Jeg tror nesten jeg kan si at jeg liker alt de har spilt inn. Utrolig fine sanger.

John Lennon – «Oh Yoko»

Jeg liker så godt hvordan han synger så enkelt om de små øyeblikene («in the middle of a shave») der du plutselig blir fylt av kjærlighet.

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?
Dette blir passe eklektisk:

Rab Noakes – Demos and Rarities vol 2

Jeg hater å innrømme det, men av og til setter Spotify-algoritmen deg på sporet av plater man eller ikke hadde gått løs på. Jeg kjøpte albumet demoene ledet til, men demoene er langt bedre!

Dwight Twilley Band – Sincerely

Denne var et tips fra min venn Michael Manasse, som er lommekjent i powerpop-sjangeren (noe jeg ikke er!). Så får man plutselig en sånn opplevelse – «hva i huleste? hvorfor har jeg ikke hørt på dette før?»

Nicolaus Harnoncourt sin innspilling av Mozarts Requiem fra 2004

Jeg sang i et kor som fremførte Mozarts Requiem i fjor. Broren min er ekspert på denne musikken, og har skrevet en doktogradsavhandling om den østerrikske dirigenten Nicolaus Harnoncourt. Å bli ordentlig kjent med det verket veiledet av hans inngående kunnskap til akkurat Harnoncourts arbeid var utrolig fint.

Musikkbøker som du vil anbefale og hvorfor?

How Can it Be – faksimilen av Ronnie Woods dagbok fra 1965 som kom ut for noen år siden var veldig morsom lesning.

En roman som gjorde inntrykk på deg?
Som ungdom var Lars Saabye Christensens Beatles utrolig viktig for meg, som så mange andre. Fra nyere tid har jeg hatt glede av bøkene til Matias Faldbakken.

Sakprosa du vil anbefale?

Jeg fikk meg akkurat Paul Gormans nye bok om Granny Takes A Trip. Ser lovende ut!

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Det må bli en gang vi spilte i Hamburg med Peter Berry & The Shake Set. Vi var så gira over å få spille på en liten bule i St. Pauli. «Beatles i Hamburg»-vibben, det var liksom hele utgangspunktet for bandet.

Og så dukket søren meg den gamle sjefen for Star-Club, Horst Fascher, opp og introduserte oss på scenen. Da svingte pendelen faktisk litt for meg, jeg måtte ut og klype meg i armen, det var ikke mulig å komme noen nærmere en verden som bare eksisterte i fantasiene våre.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?
Jeg er grafisk designer, og selv om det først og fremst er en jobb, er det kort vei til hobbyen der også, særlig når jeg får jobbe med platecover.

Jeg liker godt å lage omslag for andre, og er heldig som får være med å bidra til fine plater som folk lager. Nylig har jeg f.eks. jobbet med I Was a King, Hilma Nikolaisen og Bendik Brænne.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?
Kan plutselig gå løs på en ny sjanger, men det kommer når jeg får lyst til det, ikke fordi jeg tenker jeg skulle brukt mer tid på det.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Jeg ble hekta på musikk ganske tidlig. Husker at jeg i 6-års-alderen fikk hakeslepp da jeg hørte «Twist & Shout» første gang, den er jo lett å like også når man er barn. Hørte masse på Beatles og Kinks og Animals etter det, fatterns kassetter liksom, før jeg ble innhentet av samtiden på begynnelsen av 90-tallet.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Mye typisk indierock, som Pavement og Sonic Youth, og engelske band som Blur og Ride. Og det var kanskje den type britpop-band som gjorde at jeg turte å slippe til 60-tallsmusikken mer og mer igjen.

Hvilken plate kan du fremdeles sette på når du er lei av musikk?
Rubber Soul

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
1960-tallet.

Er det noe du har lyst til å lære deg?
Fikk en plutselig lyst til å lære meg å spille saksofon for noen år siden. Men resten av familien synes det var en dårlig idé.

Den best kledde musikeren?
Charlie Watts

Foto: Siebbi CC BY 3.0

Er du forfengelig? Ja

Hva begeistrer deg? Farger, smilende barn, pasifisme.

Hva er du redd for?
«Våpen er veien til fred» (Jens Stoltenberg, 2023). Verden trenger helt andre måter å tenke på, tror jeg.

Hvilken plante, tre eller dyr ville du bli gjenfødt som?
Jeg tror heldigvis ikke på gjenfødelse.

Favorittmat?
Ploughman’s lunch! Fra det undervurderte engelske kjøkken.

Favorittsport?
Det får bli fotball. Så mye gøy og fint og idiotisk møtes på en gang.

Har du et forhold til religion?
Jeg er ateist, men anerkjenner at det må være plass til noe mer enn bare rasjonalitet i folks liv.

Hvis det finnes en Gud, hva tror du han ville sagt til deg etter din død? Og hva skulle du ønske at han sa?
Hvis den eneveldige, allvitende, allmektige guden finnes, hadde jeg ikke tatt imot noe kritikk fra ham, så mye ondsinnet faenskap han selv har stelt i stand. Det vil være nok av ting å kritisere meg for, men dommen fra en så usympatisk skikkelse er jeg ikke interessert i.

Noe som du irriterer deg over?
Grådighet, eller ja, kapitalisme da.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk? Hvor oppdaterer du deg på musikk?
Jeg heier på musikkjournalistikken. Vi trenger stemmene til dem som bryr seg om musikk, kan noe om det, og som har evne til å formidle, sette i kontekst, være kritiske og se nye koblinger. Vi trenger den typen kulturformidling som ChatGPT ikke kan lage, og som ikke må belage seg på at det er en kjendis med i bildet.

Har du noen personer som har vært viktig for din musikksmak?
Ja, mange! Selv om man går rundt og tror at man bare finner ut alt selv hele tiden, er det jo i de aller fleste tilfeller noen som har satt deg på sporet.

Det har vært mange opp gjennom årene. Min venn fra ungdomsskolen André Tehrani var lokal leverandør av indie-tips og påvirkining tidlig i tenårene. Han var alltid oppdatert fra NME og viste meg ting som The Boo Radleys og Teenage Fanclub.

Etter hvert som jeg gravde meg dypere og dypere ned i 60-tallet har jeg fått utrolig mye ut av å dele musikk med Per Øydir, som jeg spilte i band med i mange år, og Simen Brekke som jeg bodde i kollektiv med i 20-årene.

En annen som ble viktig var en venn i London som heter Liam Watson, som hadde et studio vi pleide å gjøre plateinnspillinger i.

I de siste årene har jeg blitt god venn med en veldig hyggelig kar som heter Michael Manasse. Han har jobbet i platebransjen hele livet og har utrolig mye fint å dele av musikk og kunnskap. Han deler også min interesse for alt det visuelle rundt musikken.

Har du et forbilde, eller en mentor som du har lært noe spesielt av?
I jobben min hadde jeg en slags mentor i en designer som het Bruno Oldani. En utrolig morsom og inspirerende mann som flyttet fra Sveits til Norge på 50-tallet, og åpnet Norges første rene studio for grafisk design i 1965.

Jeg var heldig som ble godt kjent med ham, og fikk jobbe med ham i noen år. Han laget blant annet mange fine platecover på 70-tallet. Masser av pop-art i arbeidene hans, uten at han egentlig brukte den referansen så mye selv. Han lærte meg så mye, og åpnet øynene mine for mange ting som ble viktige for meg.

Hva inspirerer deg?
Ahh, det er jo mye, hvor skal jeg begynne? Det kan være et kunstverk, eller bare noen bokstaver på en papirlapp.

Jeg liker ting som er nøysomt designet, men ikke av designere, skjemaer for eksempel!

Passe nerdete å bli inspirert av et skjema, men jeg tror på at inspirasjon er en positiv kraft som man ikke skal avvise selv om man av og til skulle ønske den kom fra andre steder.

Fiskerlykke: Jeg har fanget flere fiskermenn enn fisk i mitt liv.

Ting jeg finner mens jeg leter etter noe annet!

En gang fant jeg to bilder med samme fiskermannmotiv på et loppemarked. Da begynte jeg å samle på fiskermannen. Men det gjelder å gi seg i tide, før det går fra inspirasjon og glede til tvang.

Favorittprodusent?
Jeg er som så mange andre fascinert av Joe Meek, men det går litt i perioder hvor mye jeg hører på platene han lagde, det er tidvis ganske intenst! Det spenner fra det helt magiske til det nokså forstyrrende.

Favorittplateselskap?
Joe Meek’s egen label Triumph er ganske kul da. Passe koko katalog.

Super fi sound: Just Too Late med Peter Jay & The Blue Men har også en kul gitarsolo forresten, bare forvrengt på ekkoet. Det er sånne ting Joe Meek skrudde til. Han har skrevet låta også, Robert Duke var et av hans pseudonymer.

Ellers trigges noen helt egne reflekser i meg når jeg får øye på et oransje Decca-singelcover i en kasse på et loppemarked eller noe. Spenningen frem til man i omtrent 9 av 10 tilfeller finner ut at det var Engelbert Humperdinck denne gangen også, er fin.

Hvis du skulle definere deg selv som en bil, hvilken modell er du?

Jeg vokste opp i en familie med Citroen 2CV, og jeg er kanskje litt som den? Primitiv men karakteristisk, god lufting på toppen, trives best i medvind og godvær, ikke alltid så praktisk, ikke sterkest, ikke tøffest.

Beste/fineste sangen til en begravelse?
Jeg får umiddelbart lyst til å tøyse her og si «I’m Only Sleeping», men hvis jeg skal være seriøs holder jeg en knapp på The Kinks – «Days», den funker liksom like bra fra innsiden som utsiden av kista. Ikke for trist heller.

Et helt annet spor er tittellåta fra Keith Jarrett – The Mourning of a Star. Litt lang kanskje, men det får folk bare tåle. Både tittelen og potpurrien av stemninger – noe sårt, noe poetisk, noe kaotisk, noe groovy og noe trist – litt som livet sjæl.

Er det en musiker eller band som har fått altfor lite oppmerksomhet?
Mange! Men jeg vil slå et slag for Duncan Browne.

Hans selvtitulerte album fra 1973 er et nydelig stykke arbeid. Jeg liker til og med det første albumet til Metro, der han er med, men jeg faller av mot slutten av 70-tallet. Kanskje på et annet tidspunkt i livet.

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Min barndomsvenn, billedkunstner André Tehrani